Være glad for alt man ikke vet...
Innimellom må man være takknemlig for at man ikke vet hva man går til, og det er noe jeg har blitt påminnet om de siste månedene.
En solskinnsdag i midten oktober ringte telefonen, og en bekjent lurte på om jeg kunne være behjelpelig med å se på en hund som hadde skadet beinet under jakt. Da jeg fikk se hunden var det tydelig at den hadde en alvorlig skade- den kunne ikke stå eller bevege på beinet. Viste heller ingen tegn på smerte, men var tydelig hoven i skulderregionen. Anbefalte at de tok turen til veterinær for mer og grundigere undersøkelse. For de dro tilbydde jeg meg å ta vare på hunden om det skulle være behov for det da jeg viste at eier slet med allergi og ikke kunne ha hunden inne hos seg. Antok at alternativet ville være å avlive hunden dersom det var omfattende skader.
Det viste seg at hunden hadde fått et komplisert brudd i overarmen og måtte igjennom operasjon hvor det ble lagt inn en skinne. Bruddet var så langt oppe i overarmen at det var vanskelig å finne feste til skruene pga muskelfeste og overgang til skulder. Jeg ante ingenting om dette da vi dro for å hentet henne dagen etter operasjonen- Jeg trodde det var et enkelt brudd hvor hunden måtte ta det med ro noen uker. Men da jeg så hunden og innså hvor omfattende dette var, kjente jeg frykten stige.
Den første uken var Egil hjemme, men jeg husker jeg gråt av frykt den dagen han måtte reise på jobb igjen. Frykt for ansvaret som lå på meg. De neste ukene var jeg hos tispen hele døgnet- sov på en madrass ved siden av henne. Hun måtte ligge helt i ro for å unngå bevegelse i skinnen, og ble bært ut for å luftes. Frykten for at hun skulle prøve å reise seg eller trø på beinet lå alltid å gnaget. Man våkner av den minste bevegelse eller lyd om natten. Det var hektiske uker, og som om dette ikke var nok så hadde jeg et valpekull på 4 uker som skulle sosialiseres og følges opp.
Vi fant rytmen sammen og jeg er veldig imponert over hvor tålmodig hun var og hvor godt hun tilpasset seg den nye situasjonen. Takknemligheten var tydelig å lese i blikket hennes, og hun lærte seg å stole på meg og lyde mine kommandoer.
Etter tre uker på madrasse ved siden av henne ble jeg nødt til å få meg noe skikkelig søvn. Hun ble mer urolig når jeg ikke lå ved siden av henne, og den ene morgenen jeg stod opp hadde hun klart å få av seg bandet og krøpet opp i sofaen. Først frykt, så sinne, så redsel, så lettelse- følelsene slo imot meg. Heldigvis var alt bra med beinet. Men vi måtte sikre henne bedre, og jeg sov på nytt igjen på madrass ved siden av henne.
I lang tid lot hun bandasjen og skinnen være i fred, men en dag våknet jeg til at hun hadde bitt opp bandasjen. Ny tur til veterinæren. Det viste seg at hun hadde flere sår som var betente på undersiden av bandasjen som plaget henne. Så ble det skjerm, masassje og sårstell i dagene som fulgte.
Etterhvert fikk vi klarsignal på at hun kunne tilbringe litt tid i et større hundebur slik at hun fikk beveget på seg. Og med det fulgte litt mer frihet. Men hun var ikke komfortable alene i buret på natten og styrte veldig med tepper. Det gikk noen dager men så valgte jeg å legge henne i hundesengen med bånd igjen og du vil ikke tro hvor takknemlig hun var hver kveld når jeg bar henne inn der og la tepper rundt henne. Hun gikk ned masse i vekt og muskelmasse den tiden hun måtte ligge, og frøs veldig fort. Men på dagen gikk det fint å ligge i bur. Hun fikk lov til å gå litt på egenhånd i bånd når jeg bar henne ut for å luftes. Ting ble enklere. Hun måtte fremdeles ha skjermen på fordi hun tygget på såret ellers.
Gradevis gikk det fremover, og etterhvert fikk hun lov til å bevege seg litt rundt i huset. Å skulle slippe på kontrollen og la henne gå på egenhånd var vanskelig for meg og jeg måtte overlate ansvaret til Egil. Kjente at det lå mye frykt for at bruddet skulle gå opp igjen. I midten av desember begynte vi med opptrening av henne- tok turer ut i skogen med henne i bånd. Hun brukte alle 4 beina og var tydelig fornøyd med å være tilbake i skogen. I slutten av desember flyttet hun ut i hundegård tilpasset henne på dagtid. Hun ble tatt inn på kvelden og lå i bur om natten. Etterhvert flyttet hun ut i kennelbygget og fikk lov til å løpe sammen med de andre hundene i hagen. I begynnelsen av februar flyttet hun hjem igjen til eier, og jeg kjente at det var litt vemodig da hun dro. Hun var blitt endel av min "flokk" og daglige rutine. Men det kjennes godt å vite at til høsten kan hun jage igjen.
Men jeg må ærlig si at jeg er veldig takknemlig for at jeg ikke visste hva jeg gikk til og hvor omfattende dette var da jeg tilbydde meg å se etter hunden. Hadde jeg visst det jeg vet idag så tror jeg nok jeg hadde holdt munn. Men når man ikke vet hva som venter deg så kan en ikke annet en å ta en dag av gangen mens det står på.