Fremmedlegeme  & bukhinnebetennelse

Ikke alltid alt går etter planen, og 2013 ble definitivt ikke avsluttet i henhold til hvordan jeg hadde tenkt meg. Den 30.12.2013 kom vi hjem etter juleferie, og fant Hawana syk. Hun hadde kastet opp noen ganger i hundegården og Egil fant spor etter noen gummibiter- sannsynlig fra et par gummihansker hun hadde funnet under luftetur. Utover ettermiddagen/kvelden ble hun sykere og viste tydelig at noe var galt. Ved undersøkelse gav hun ikke uttrykk for smerter i buken, men hun ønsket ikke å spise eller drikke noe. Veterinær ble kontaktet, og etter råd forsøkte vi å få i henne olje/parafin for å smøre tarmen og forhåpentligvis få ut det som skapte ubehag.

Utover kvelden gav vi henne olje i små mengder da hun kastet opp når det ble mer. Vi gav oljen via oralsprøyter. Temperaturen ble jevnlig målt og lå på 38,5 C. På natten lå hun i vår seng, og jeg våknet av at hun spydde opp all oljen vi hadde fått i henne. Temperaturen var nå 39 C, og hun hadde tydelige "inndragninger" i mageregionen (minner om små veer) og ristet i muskelaturen.  Vi kontaktet veterinær som ønsket å undersøke henne nærmere.

Bukhinnebetennelse

Hawana var tydelig syk og dette var den eneste stillingen hun fant komfortabel. Samme formiddag ble Hawana operert for fremmedlegeme i tarmen. Vi trodde det var en plasthanske som hadde satt seg fast, men det viste seg å være masse tråder i ulike lenger. De hadde snurpet fast tarmen og veterinær måtte åpne tarmen på tre ulike steder. Trådene stammet fra et pelsteppe Hawana hadde liggende i sengen sin i hundebygget, og som hun antagelig hadde begynt å tygge på i kjedsomhet.

Etter postoperativ fikk vi med Hawana hjem. Hun sov store deler av kvelden og natta. Neste morgen våknet vi til den "gode gamle Hawana" som logret og hilste oss med stor glede. Appetitten var også på topp, selv om hun ikke fikk lov til å spise annet en 2 ss youghurt. Vi var derfor svært optimistiske og alt så ut til å gå greit.

Natt til onsdag våknet vi at Hawana lå og skalv med vidåpne øyner. Hun hadde tydelige smerter, og temperaturen var steget igjen. På ny gikk turen til veterinær. Hun fikk masse medikasjoner og veterinæren valgte å beholde henne på klinikken. Det var med stor spenning vi gikk å la oss onsdagskveld. Torsdag morgen ringte veterinæren og fortalte at Hawana var i stor form igjen. Tigget og logret slik en ekte beagle skal. Hun ønsket likevel å beholde henne noen dager til. Lørdags morgen fikk vi telefon om at Hawana var blitt syk igjen. Temperaturen hadde steget og hun var slapp. Søndag tok vi turen på sykebesøk og fikk sett hvor syk hun var. Vi drøftet fremtidsutsiktene hennes, der vi var tydelig på at vi gjør alt vi kan for Hawana så lenge det er til hennes beste. Det er så enkelt å glemme hensynet til hunden, når man står midt oppi det og er redd og trist. Og vi har hele tiden vært opptatt av hennes velvær og ikke vår egen.  Hawana viste forsiktig glede da hun så oss. Da vi tok henne med ut for lufte seg, reagerte vi på hvor mange ganger hun tisset i løpet av en kort tur. Vi snakket om det på vei hjem og regnet med at det skyldes store smerter i buken som gjorde at hun ikke fikk tømt blæren.

Mandagsmorgen ble jeg vekket av telefon fra veterinæren- Hawana var blitt dårligere. Temperaturen hadde steget og urinen hadde fått en uønsket farge. Man lurte på om nyrene og lever var skadet, og derfor ble hun fraktet til en annen klinikk hvor man kunne ta en grundigere kartlegging av blodstatusen hennes. Et team på tre veterinærer jobbet med kartleggingen den dagen, og utifra resultatene var det ingenting som tydet på at tarmen hadde sprukket på ny. På ettermidddagen fikk jeg på ny telefon om at veterinæren kom til å åpne henne for å se om det var ødeleggelser på tarmen. Vi ble informert om at det så dårlig ut og at man kom til å la Hawana slippe dersom skadene på tarmen var store. Hawana var i redusert form og derfor utgjorde narkosen hun fikk en fare. Man viste ikke om hun ville klare operasjonen eller narkosen. Det ble en fryktelig lang ettermiddag og kveld hvor vi bare gikk og ventet på beskjed. Jeg var mentalt forberedt på at hun ikke ville klare seg, men vekslet mellom optimisme og pessimisme. Og tårene var aldri langt unna. For min del har Hawana vært helt spesiell fra første dag, og det jeg vil kalle en komplett beagle. Utmerket jakthund, utmerket utstillingshund, utmerket avlstispe og utmerket familiehund. Hun har lært meg så mye om beagle og lært meg å drømme stort! Å skulle miste henne så tidlig ville være helt forferdelig.

Mandagskveld ringte veterinær og fortalte at operasjonen hadde gått fint- hun hadde tålt narkosen greit, men var enda ikke våken så det knyttes seg fremdeles spenning om hun ville våkne fra narkosen. Det viste seg at Hawana hadde stor peritoneal inflammasjon (bukhinne betennelse) etter at tarmen var sprukket på to plasser. Også urinblæren var rammet av infeksjon og det var grunnen til at hun tisset så ofte dagen før. Jeg dro bort og besøkte henne, og jeg kjente en stor lettelse når jeg møtte det rolige blikket til Hawana.

Bukhinnebetennelse

De neste dagene ble hun fulgt opp av veterinær døgnet rundt. Til og med om natten hadde hun veterinær sovende ved sin side. Gradevis steg formen og det var en gladere beagle vi møtte de neste dagene. Appetitten kom og hun viste stor glede gjen. Etter en slik påkjenning med to operasjoner og bukhinnebetennelse er det strenge rutiner som må følges. Hun får ikke spise fast føde, men får 1 ts Hills a/d critical care rørt ut i 1,5 dl lunket vann. Dette får hun hver andre time gjennom hele døgnet. Og for en sulten beagle er ikke det mye mat, så faren er at hun finner seg noe å spise utenom. Derfor må hun følges opp hele tiden. I tillegg får hun masse antibiotika og smertestillende medikamenter.

Bukhinnebetennelse

Etter å ha vært fin i dagene etter operasjonen fikk vi  en telefon fredagmorgen fra veterinæren der hun fortalte at Hawana var blitt litt dårligere. Hun hadde økning i temperatur, virket slapp igjen og ville ikke spise. Vi ble enig om å se det an utover dagen og vurdere om hun måtte tilbringe flere dager på klinikken eller om hun kunne komme hjem på permisjon. På ettermiddagen fikk vi beskjed om at hun hadde begynt å spise igjen og derfor kunne komme hjem. Ord kan ikke beskrive for vidunderlig det var å ha henne hjemme igjen.

Bukhinnebetennelse

Fredags kveld og natt til lørdag begynte temperaturen å stige igjen og det var tydelig at helsestatusen var forverret. I tillegg rant mye væske ut fra operasjonskuttet. På ny ble veterinær kontaktet og vi fikk beskjed om å endre på medisineringen og vedlikeholde væske inntaket. Hun ble satt på enda en type antibiotika.  Utover lørdag vedvarte temperaturen og det ble et veterinærbesøk lørdagskveld. Her fikk hun mer antibiotika og smertestillende.  Når man står midt oppi det, så tar frykten over og derfor er det godt med en dyktig veterinær som tar en på alvor og tar seg tid til å besvare alle spørsmål som dukker opp. Utover natten gikk temperaturen ned og Hawana virket mer tilfreds. Hun begynte å spise litt mat og halen begynte å logre igjen. Søndag holdt temperaturen seg stabil, men matlysten forsvant med nye medikamenter så man måtte tvangsfore henne med oralsprøyte.

Natt til mandag var hun stabil og på morgenen var veterinæren innom å kikket på henne. Alt så veldig bra ut, men på formiddagen snudde det seg til det verre. Hun gikk i kraftig krampeanfall og mistet evnen til å bevege seg- klarte ikke å reise seg, snu seg eller sette seg opp. På ny ble veterinær kontaktet og det ble fastslått av hun hadde en reaksjon på en av antibiotikaen hun gikk på. Den ble umiddelbart seponert. og vi skulle se situasjonen an utover dager. Det var midlt sagt forferdelig å se henne ligge der uten mulighet til å bevege seg. Ved kraftige anstrengelser låse muskler seg og hun det som så ut som milde krampeanfall. På ettermiddagen gikk turen til veterinær igjen da jeg var bestemt på å la henne slippe å lide mer. Men både veterinær og Egil ønsket å gi henne en sjanse til. Hun fikk andre typer medisiner og injeksjon med kalsium før vi tok henne med hjem igjen.Veterinæren mente det neste døgnet ville være avgjørende for hvordan hun ville klare seg.  Da vi kom hjem bar jeg henne inn og la henne på en madrasse. Musklene hennes låste seg og jeg satt lenge hos henne og masserte bein og roet henne ned. Da hun endelig sovnet gikk jeg på kjøkkenet for å hente meg litt mat. Jeg fikk plutselig følelsen av at noen stod å kikket på meg og da jeg snudde meg å så, stod Hawana der og så på meg. Hun gikk med veldige ustøe bevegelser og markerte at hun måtte ut på do. Jeg gikk med henne ut hvor hun gjorde fra seg før hun utmattet falt om i snøen og ble liggende. Jeg måtte bære henne inn igjen.

Mandags kveld og natt til tirsdag var det fremgang. Temperaturen var stabil og hun fikk gradevis mer kontroll over bevegelser og kunne flytte på seg. Vi fikk i henne flere måltider og jeg var optimistisk igjen på fremtiden. Mandags morgen kastet hun opp flere ganger og ble på ny gradevis svakere. Hun orket ikke ta til seg væske, så jeg gav henne væske med oralsprøyte hver time. Utover dagen ble hun bare liggende i samme stilling og kikket med vidåpne øyer fremfor seg. Hun godtok at jeg tvangsforet henne med væske. Jeg masserte på bein og passet på at hun ble snudd med jevne mellomrom for å vedlikeholde sirkulasjonen. Gjennom dagen ble det mer og mer tydelig at dette ville hun ikke klare og jeg bestemte meg for at nå hadde hun kjempe nok og skulle få slippe mer lidelse. For meg er det svært viktig at hunden skal beholde verdigheten. Så vi tok turen til veterinær da Egil kom hjem fra jobb. Veterinæren undersøkte henne på ny og mente at vi burde gi henne enda en sjanse, denne gang i form av en siste væskebehandling. Hun hadde fulgt Hawana gjennom hele prosessen og sett hvilken sterk hund hun var der hun hadde kjempet seg gjennom den ene kampen etter den andre, og mente at om behandlingen ikke førte frem ville hunden sovne stille inn i løpet av natten. Hawana ble satt på intravenøst væskebehandling før vi fikk ta henne med hjem. Hun reagerte ikke da jeg løftet henne opp fra undersøkelsesbordet og bar henne ut i bilen. Vi har en times kjøretur til veterinær, og da vi kom merket vi en endring. Hawana virket mer kvikk og gav beskjed om at hun måtte ut på do. Utover kvelden ble appetitten bedre og hun begynte å drikke vann på egenhånd. Hun ville fremdeles ikke spise maten hun ble tilbydd.

Absolutely Spotless Hawana

Natt til onsdag holdt temperaturen seg stabil og hun tok stadig til seg væske på egenhånd, men ville ikke spise på egenhånd. Jeg fikk beskjed av veterinær om å ikke tvinge i henne mat, men trosset rådet og gav henne flytende mat med oralsprøyte flere ganger i løpet av dagen. På torsdag begynte hun å spise på egenhånd små måltider med spesial for. Siden da har det vært en gradevis fremgang, og i dag er hun nesten tilbake i sitt gamle jeg. Hun mistet mye kroppsvekt og er fremdeles svært tynn.

Selv om det har vært en hard start på det nye året, så har vi mye å være takknemlig for. Vi har fått grundig oppfølging av en svært dyktig veterinær, Eli Ovedal- uten hennes hjelp hadde i ikke fått beholde Hawana. Jeg er også takknemlig for all støtte jeg har fått fra beaglemiljøet verden rundt, som har sendt bønner, råd og lykke ønskninger til Hawana og meg. Det har vært til stor støtte for meg når det har sett som mørkest ut for Hawana. Tusen takk!

Symptomer

  • Oppkast- spesielt etter inntak av mat, men også utenom.
  • Vil ikke spise noe
  • Redusert allmenntilstand
  • Diare
  • Smerter i bukregionen
  • Feber

NB:

Er du er i tvil om hunden har et fremmedlegeme i buken, oppsøk veterinær!

Ubehandlet vil det gir hunden store smerter og kan i verste tilfelle føre til død.

Jo lengre du venter med å oppsøke veterinær, jo dårligere blir prognosen!

Dog Named Beau

He never came to me when I would call
Unless I had a tennis ball,
Or he felt like it,
But mostly he didn't come at all.

When he was young
He never learned to heel
Or sit or stay,
He did things his way.

Discipline was not his bag
But when you were with him things sure didn't drag.
He'd dig up a rosebush just to spite me,
And when I'd grab him, he'd turn and bite me.

He bit lots of folks from day to day,
The delivery boy was his favorite prey.
The gas man wouldn't read our meter,
He said we owned a real man-eater.

He set the house on fire
But the story's long to tell.
Suffice it to say that he survived
And the house survived as well.

On the evening walks, and Gloria took him,
He was always first out the door.
The Old One and I brought up the rear
Because our bones were sore.

He would charge up the street with Mom hanging on,
What a beautiful pair they were!
And if it was still light and the tourists were out,
They created a bit of a stir.

But every once in a while, he would stop in his tracks
And with a frown on his face look around.
It was just to make sure that the Old One was there
And would follow him where he was bound.

We are early-to-bedders at our house -- I guess I'm the first to retire.
And as I'd leave the room he'd look at me
And get up from his place by the fire.
He knew where the tennis balls were upstairs,
And I'd give him one for a while.
He would push it under the bed with his nose
And I'd fish it out with a smile.

And before very long He'd tire of the ball
And be asleep in his corner In no time at all.
And there were nights when I'd feel him Climb upon our bed
And lie between us,
And I'd pat his head.

And there were nights when I'd feel this stare
And I'd wake up and he'd be sitting there
And I reach out my hand and stroke his hair.
And sometimes I'd feel him sigh and I think I know the reason why.

He would wake up at night
And he would have this fear
Of the dark, of life, of lots of things,
And he'd be glad to have me near.

And now he's dead.
And there are nights when I think I feel him
Climb upon our bed and lie between us,
And I pat his head.
And there are nights when I think I feel that stare
And I reach out my hand to stroke his hair,
But he's not there.

Oh, how I wish that wasn't so,
I'll always love a dog named Beau.