Det vanskelige valget..

Forleden dag chattet jeg med en annen oppdretter av beagle, og vi diskuterte en problemstilling vedrørende etiske valg man som oppdretter gjør i avlen. Og det ble spurt om hva jeg ville gjort om jeg var i vedkommendes sko. Jeg svarte som sant var at det viste jeg ærlig talt ikke. Men jeg ble liggende å gruble over problemstillingen og hva som ville være det riktige valget. Og det var mange faktorer å ta hensyn til.

Kort oppsummert er problemstillingen følgende: "En oppdretter anskaffet seg beagle for flere år siden. Det ble en høyt elsket familiehund som viste sine kvaliteter på utstilling og prøver og hadde god helse. Hun ble benyttet i avl og gav et avkom med SRM (Beagle Pain Syndrome- du kan lese mer om det HER ) Den gang var det lite fokus og informasjon om SRM- spesielt her i Norge. Så oppdretter beholdt tispen i av. Hun fikk flere kull og oppdretter beholdt en tispevalp fra det siste kullet. Denne valpen ble også fremvist på utstillinger og prøver, og når tiden var inne ble det avlet på henne. I første kull er ingen blitt syke med SRM, mens det i andre kullet ble født 2 valper med SRM. Oppdretter velger å ta tispen ut av videre avl. Men hun har et stort ønske om å beholde en valp fra sin tispelinje, og får muligheten til å avle på en valp fra det første kullet til den siste tispen. Så er det det vanskelige valget som gjenstår- hva gjør man i en slik situasjon?

Jeg har full forståelse av ønsket om å beholde en blodslinje man har hatt i flere år, og jeg ville nok vektlagt dette selv også. Men for at jeg skulle prioritere sentimentale årsaker fremfor helseaspektet så måtte kvalitetene til både stammor og avkom være over snittet for rasen. Men det er ikke noe enkelt valg for det ligger så mye sentimentale grunner til å fortsette å avle på de samme hundene. Derfor er det viktig at man prøver så langt som mulig å være kritisk til de egenskapene hundene man avler på har, og se om det kan være andre blodslinjer som kan bidra med det samme eller mer hos andre oppdrettere. 

Som oppdretter har man en forpliktelse ovenfor seg selv og rasen, men også i forhold til retningslinjer utarbeidet av FCI og NKK. Så lenge man vet om sykdommer og helseproblemer i blodslinjene skal man forsøke så langt det er mulig å unngå dette. Med SRM vet man dessverre ikke arvgangen, men i nevnt tilfelle har det gitt beagler med SRM i flere generasjoner.  Så skulle det dukke opp et tredje valpekull med SRM så har man ingen man kan skylde på enn seg selv. Og en må risikere etterspill fra NKK på de valg man bevisst har tatt.

Det er fort at hovedfokuset blir på det man ønsker å beholde selv. Men de færreste har mulighet eller ønske om å beholde hele valpekullet selv. Så da er det ikke bare seg selv det går utover, men også andre. Jeg er opptatt av at ansvaret mitt ligger hos rasen, og jeg hadde ikke orket påkjenningen det er å vite at man bevisst har tatt sjanser som kan medføre sykdom og lidelser hos avkommene. At søte små beaglevalper skal ligge å vri seg i smerte og kanskje må avlives for at jeg ville gamble med helseaspektet hos rasen.

Det er heller ikke rettferdig ovenfor de som skal anskaffe seg beagle valp. En ting er å være åpen og ærlig ovenfor dem- men er de forberedt på de fakta som kan oppstå. Der småbarn gråter øynene sine fulle av tårer for den lille valpen de elsker så høyt og som har det så vondt at den kanskje må dø. I avl er det ingen garanti om noen ting som helst, men man vektlegger helse og prøver så langt som det er mulig å dna teste hunder og gjøre sunde valg slik at man oppdretter friske hunder. 

Og hva med hannhunden- den er selvsagt informert om problematikken, men hva om det blir født avkom med SRM?  Da vil den være utelukket fra videre avl- for hvem er villig til å bruke en hannhund som har gitt avkom med SRM?

Jeg som i utgangspunktet ikke viste hvor jeg stod i denne saken- utover at jeg hadde full forståelse for at man ønsker å beholde en stamlinje- fant flere argumenter mot enn for i denne saken når jeg fikk tenkt litt på den. Jeg ønsker en frisk beagle, og jeg ser på det som mitt ansvar som oppdretter å bidra til at den også i fremtiden blir regnet som en frisk rase. Jeg fordømmer ikke de valg andre oppdrettere gjør- jeg er av den oppfatningen at hver og en må gjøre sine egne valg og stå for dem. Vi har ulike mål som driver oss og det må vi respektere. Jeg har respekt for oppdrettere som spiller med åpne kort, og missunner ikke denne oppdretteren det valget vedkommende må ta.
 

For egen del synes jeg det er nyttig å reflektere over slike problemstillinger som jeg håper jeg slipper å  ta stilling til, men finner det likevel lærerikt med slike caser. Livet er ikke svart og hvitt- og noen ganger må man ta de vanskelige valgene...