Siste innlegg

Tenk om......

Funksjonelt eksteriør

«Beagle med et lett og funksjonelt eksteriør bygd for jakt mange dager i strekk». Høres dette kjent ut?  Stadig oftere blir det referert til beagler med lett og funksjonelt eksteriør, men hva ligger i begrepet funksjonelt eksteriør?

Alle beagler, uavhengig av land eller bakgrunn, blir bedømt ut fra en rasestandard. Land underlagt FCI benytter seg av rasestandarden som er utarbeidet i England- beaglens hjemland. Mens man i USA tar utgangspunkt i en rasestandard utarbeidet av den Amerikanske Kennel Club, hvor man gir poeng for ulike deler på beaglen. I Norge, som er underlagt FCI, forholder vi oss til den britiske rasestandarden. Den første rasestandarden for beagle ble utarbeidet i 1890- samme år som den britiske beagleklubben ble dannet.

På folkemunne blir rasen delt inn i to typer; «Showbeagle» og «Jaktbeagle», men i rasestandarden finnes det bare en type; nemlig beagle. Så uavhengig av om hunden kommer fra showlinjer eller jaktlinjer, så blir den bedømt utfra samme rasestandard. Rasestandarden har som utgangspunkt å bevare rasens særtrekk og funksjon. Beaglen som er en jakthund, blir derfor bedømt utfra de egenskaper som er optimalt for en jakthund. Som oppdretter bør man kjenne til rasens historie og dens anatomiske sammensetning da disse henger sammen.

Men tilbake til begrepet «funksjonelt eksteriør». I de fleste tilfeller blir dette begrepet benyttet om hunder av typen jaktbeagler. Det er oppdrettere av jaktbeagle som selv har begynt å bruke begrepet for å skille egne hunder fra beagler av typen «Showbeagle». Det blir fremsatt påstander om at «Showbeaglen» er stor og tung, og ikke kan fungere i skogen over flere dager, mens jaktbeaglen er lett og har et funksjonelt eksteriør som gjør at den kan fungere på jakt over mange dager. Rasestandarden sier at beaglen skal være «Robust, kompakt bygget, kraftig uten å virke grov», så både hunder som er av den lette typen eller av den store og tunge typen er feil i henhold til rasestandarden.

Beaglen er en jakthund og tilhører gruppen 6/4 som innbefatter dachs, drivende og spor hunder. Uttrykket «jakthund» indikerer at det er nødvendig for rasen at den er godt bygd for å kunne utføre sitt arbeid. Som jakthund må den i møte komme flere jaktegenskaper, som alle tar utgangspunkt i bevegelse. Derfor sier det seg selv at en jakthund må være godt bygd og ha gode bevegelser. I utstillingsringen skal hunden trave, mens når den er på skogen veksler mellom å trave og galoppere. Enkelte hunder velger også å bruke passgang for å spare på energi. En hund som traver viser alle feil og fortrinn kroppen har.

Trav er et totrinns ganglag og det enkleste av dem alle. Sekvensen er en diagonal etter den andre- venstre frambein og høyre bakbein beveger seg i samklang med hverandre slik som høyre frambein og venstre bakbein også gjør. For å sikre en evigvarende støtte, beveger den fremre foten seg litt i forkant av sin koordinerte bakbein slik at blir rom for potene til å møtes uten å «kollidere». Under ses bilder av hundens trav. (http://vanat.cvm.umn.edu/gaits/trot.html)

loading...

En hund som jager og har full kontroll på losdyr og terreng vil ofte sette opp raskere fart og slå over til gallopp. Under ses bilder av gallop (http://vanat.cvm.umn.edu/gaits/transGallop.html) Man kan bare forestile seg den belastning/trykk som blir lagt på fronten til en hund i galopp.

loading...

En jakthund kan sammenlignes med en klokke, hvor deler og sammensetning må passe sammen for at den skal fungere optimalt. Vi kan ikke gjenkjenne hundens svakheter uten å vite hva som gjør dem svake og hvilke funksjoner som kan kompensere eller endre svakhetene. I avlen gjør man valg og setter sammen de kombinasjoner man selv har tro på basert på hundens og dens forfedres egenskaper. Det er vi som har "bygd" dem små eller store, lette eller tunge, lange eller korte. Og ikke alltid har vi vært like bevisste i våre valg. Dagens beagler, slik vi kjenner dem i Norge, er handikapet av det faktum at vi tvinger deler på dem og bevarer dårlige egenskaper sammen med de gode. De står i skarp motsetning til ville dyr, som er mer heldige da de har en større seleksjonsprosess styrt av den sterkestes rett til å overleve.

Som oppdrettere er vår eneste ressurs å finne ut hvilke parter som gjør hva, hvordan de virker og hva som gjør forskjellen på en god og dårlig hund- eller mer spesifisert; hva er bra og hva er dårlig??

Ta for eksempel hundens skulder. Gode og tilbakelagte skuldre er viktig av flere grunner- blant annet gir de demping av bevegelser, men de sparer også mye energi. Man kan måle rekkevidden på steget på skulderens helning. Den optimale helningen på et skulderblad er 45 grader. En oppdretter som vet at en jakthund med optimale skuldre er 2 ½ gang mer effektiv og bruker 25% mindre energi enn en hund med 60 grader, vil aldri være fornøyd med en beagle med 70 graders helning på skulderene. I løpet av en uke med daglig jakt utgjør dette mye.

For en drivende jakthund er lave haser også viktig. Ser man på for eksempel haren eller rådyr har disse lange haser, noe som gir rom for sprint, mens dyr med lave haser har mer utholdenhet. En beagle som skal jage hare, rev, rådyr eller hjort over lengre tid vil trenge å være bygd for utholdenhet. Også blant beagler finner man ku haset individer- dette er ikke ønskelig da effekten i bevegelsene blir redusert og hunden bruker mer energi.

Vektstangprinsippet gjelder for bevegelser hos hunden, og hode og nakke skifter tyngdepunktet fra side til side under bevegelser. Når en hund løper strekker den hodet og nakken fremover for å overføre mer vekt til frambeinet og skape større ustabilitet- og dermed øke farten. Når den skal stopp hever den hodet og nakken slik at tyngdepunktet flyttes bakover og dermed fungerer som bremse. Lange hoder og nakker flytter tyngdepunktet mer fremover enn korte hoder og nakker, og dermed også mer rom for økt fart. Ta for eksempel løpshester der jockey sitter så langt fremme som mulig for å bidra til økt fart. Samme prinsippet gjelder for hunder. Som jakthund er beaglen avhengig av å kunne bøye nakke og hode til bakken for å lette sitt arbeid med å finne vilt/fot uten at den må senke overkroppen betraktelig. Den må ha en sterk overlinje og en god underlinje. Plassering og utforming av brystkasse er viktig med tanke på inntak av oksygen og blodforsyning fra hjerte. I det hele er det mange elementer som spiller en stor rolle, og rasestandarden nevner dem alle.

Beaglens hode bedømmes også utfra dens bakgrunn som jakthund. Man foretrekker hunder med fylling rundt øynene da dette har innvirkning på kraften i bittet til hunden. Derfor unngår man snipete hunder som mangler fylling rundt øynene og dermed også muskelmasse som skal gi kraft til bittet. Beaglens ører tjener en hensikt både i lengde og hvordan de er ansatt da ørene skal samle opp luktmolekyler, men også forhindre at hunden blir distrahert i sitt arbeid med å finne vilt.

Blant beaglens særtrekk er hale og blikk- det er disse som kjennetegner rasen og som skiller den fra andre raser. Og derfor er det viktig å beholde disse trekkene. Det samme gjelder fargen og pelsen- beaglen kommer i en stor variasjon av farger og mønster, og det meste er tillatt med unntak av leverfarge.

Og så var det dette med funksjonelt eksteriør da? Selvfølgelig ønsker man det. Men det er dessverre ikke så enkelt at lette jaktbeagler automatisk har funksjonelt eksteriør og er bygd for mange dager i skogen. Når jeg ser bilder, videoer eller møter hunder som blir omtalt som den lette jaktbeagletypen med det funksjonelle eksteriøret så tenker jeg at det bare er en ny måte å skjule det faktum at hunden er dårlig bygd og at oppdretteren ikke vektlegger eksteriøret. Det kan være en fantastisk jakthund, selv om den er dårlig bygd. Den kan ha stor jaktlyst og vare flere dager i strekk, men den er fortsatt dårlig bygd. Og konsekvensene av dårlig eksteriør er det bare hunden selv som opplever.

Som følge av min interesse for beagle så har jeg hatt gleden av å reise rundt i Europa og se veldig mange beagler-både av typen «showbeagler» og «jaktbeagler». Når man leser om og snakker med oppdrettere i Norge blir det fremsatt mange «sannheter» om begge typene, og det virker som de som har reist minst, er de som vet mest. Jeg sier ikke at min oppfatning er sannheten, men kanskje flere burde være litt mer kritisk til alle "sannheter" som blir fremlagt og heller gjøre egne vurderinger fremfor å stole på "eksperter". Det er ikke sånn at 25 år med erfaring fra beaglerasen er det samme som 25 år med læring.

Ta for eksempel Finske jaktbeagler- her i Norge blir de presentert som beagler av den «lette typen» som er små i størrelse (høyde) og kroppen. Da jeg var i Finland i forbindelse med jubileet til Den Finske beagleklubben i 2011 ble den finske beaglen fremstilt som kraftige hunder av god størrelse- de omtalte den som «kraftige tømmerhuggere» og var opptatt av at den måtte være kraftig bygd for å kunne utføre arbeidet sitt som jakthund. Jeg har stilt på flere utstillinger i Finland, og har selv sett at dette stemmer godt med beskrivelsen til de finske oppdretterne. Også her i Norge blir «jaktbeaglen» fremstilt som liten og lett av type. Vel, alt er relativt. De største beaglene jeg har møtt, har jeg nettopp møtt her i Norge.

«Pack beaglene» fra England blir også fremstilt som små og av den lette typen. I likhet med Norden og verden for øvrig, så finnes det variasjoner også her. Selv har jeg benyttet en engelsk importert packbeagle på en norsk jaktbeagle, med det resultatet at flere av valpene ble særdeles høye (målt opp til 45 cm på utstilling). Men selv om min erfaring er dårlig, så er ikke dette "sannheten". Det finnes alltid unntak og kanskje mitt tilfelle er et av dem. Det bør nevnes at Packbeagler ikke har anledning til å delta på utstillinger i regi av den Engelske kennel klubben, og at de har sin egen «rase»klubb kalt Association of Masters of Harriers and Beagles (AMHB). En skulle tro at det var AMHB som stod for utarbeidelsen av rasestandarden, men det stemmer ikke. Det er det den Engelske beagleklubben som gjør. Så selv i rasens hjemland er det ikke "packbeaglene" som er malen for rasen.

I Norge er «sannheten» om showbeagler at dette er beagler som er både store og tunge og som dermed ikke er egnet til jakt pga sin størrelse/kroppsbygning. Fakta om showbeagler er at man ikke har kjennskap til de jaktlige egenskapene da disse ikke er blitt dokumentert. Linjene bakover har ikke blitt dokumentert på jaktprøve og de aller fleste er heller ikke blitt benyttet til dette formålet. Man vet ikke hvordan søket, losmål eller de øvrige jaktlige egenskapene er, slik som man har dokumentert med «jaktbeaglen». Man kan være heldig å få en hund som jager, men det vet man ikke før man har prøvd.

Det er bare i Norden at beaglen blir benyttet som ensom drivende hund, så når man hører om utenlandske «jaktpremierte» showbeagler så bør man sjekke hvilken type «premiering» dette dreier seg om og hvor den er oppnådd. Jeg kan blant annet nevne at det er flere showbeagler som er premiert på villsvin. Imponerende?! Kanskje ikke fullt så imponerende når det ikke er en jaktpremiering, men en brukshundpremiering i form av en type «sporprøve» hvor man drar et dødt villsvin over en strekning og så skal hunden sammen med eier følge sporet av det døde dyret og finne det.  I Danmark har man en lignende variant kalt "Kaninslæb prøve" hvor man drar en død kanin. I Frankrike og Italia kan beagle bli jaktpremiert på villsvin, men da i pack på 4 eller 8 beagler- men antall startende er svært redusert da altfor mange beagler dør eller må avlives av skadene de blir påført under prøven.

Også hos «Showbeaglen» vil man finne ytterkanter i forhold til størrelse, men i hovedtrekk er showbeaglen verken for stor eller tung. Oppdrettere har fokus på avl i forhold til rasestandard og hovedmålsettingen er konkurransen i utstillingsringen. Og «sannheten» om at de kun er avlet for å trave i utstillingsringen stemmer til en viss grad, men som nevnt så er det under trav at alle feil og fortrinn vises.

I debatten om «showbeagler» og «jaktbeagler» blir det stadig dratt frem argumenter om at showbeaglen har gjort det vanskeligere for jaktbeaglen å bli utstillingschampion, og jeg har til og med hørt argumenter om at man må endre på kriteriene slik at det skal bli lettere for jaktbeagler å bli champion. For min del vil det bli det samme som å si at man må endre på kravene for jaktchampionatet for showbeagler, siden de angivelig har dårligere forutsetning enn jaktbeaglene til å oppnå dette. Jeg finner ingen logikk i noen av disse argumentene- rasestandarden er malen for eksteriøret og jaktprøvereglene er malen for jaktegenskapene. Vi er ikke tjent med å lempe på noen av kravene - verken den ene veien eller den andre.

I mine øyne er det fortrinner og bakdeler med både showbeagler og jaktbeagler, man må bare være ærlig på hvilke egenskaper man vektlegger mest selv. Og så får vi unngå å fremstille ting bedre eller verre enn de faktisk er. Et funksjonelt eksteriør er funksjonelt- men en dårlig bygd hund blir ikke bedre om den fremstilles med nye begrep.

Mvh Janne