Siste innlegg

Tenk om......

Kennelblindhet

Kennel blindhet er et tema som det sjelden snakkes høyt om i beagle miljøet i Norge. I det store og det hele tør jeg våge å påstå at de norske beaglene er ganske så perfekte- det er bare regelverket i Norge det er feil på. Eller forholdene, eller andre beagle, eller.. Ja, unnskyldningene er mange og kreativiteten stor, men en ting kan man være sikker på; "min" hund er det ingen feil på.

En kan undre seg over at ikke flere beagler stilles på prøve når man leser om ulike beagler på nettet. Skal man tro det man leser så snakker vi om en ren avlet jaktmaskin helt uten sidestykke. Et effektivt søk på 500-1000 meter, ja enkelte søker gjerne flere kilometer- etterfulgt av raske uttak og tapsfrie hareloser.  Målet er selvfølgelig flertonig, har en utmerket hørbarhet og brukes bare når losdyret er på beina. Målbruk i fot og tap er uhørt. Skal man trekke frem noe negativ, så kunne nok lydigheten blitt noe bedre. Men på den andre side- sånt må man bare forvente med den enorme jaktlyst den norske beaglen har.

Jeg har lest om valpekjøpere som er fortvilet over at sin nyinnkjøpte valp ikke viser interesse for verken rådyr eller harefot, og har tenkt i mitt stille sinn at dette tar helt av. For meg er det innlysende at valper på 8-12 uker ikke skal jage, men man glemmer at subjektive fremstillinger på nettet blir «sannheten» nye beagle eiere må forholde seg. Vi er kommet dit hen at om ikke beaglen jager tapsfrie loser eller om den støyter i fot eller tap, så er den syk. Mest sannsynlig har den nesemidd. Det snakkes ikke høyt om dårlige beagler.

Beaglen har opphav som en packhund, hvor søket ikke ble vektlagt. Hunder som viste for mye selvstendighet og søkte uten for flokken, ble fjernet da dette ikke var ønskelig. Som følge av dette har beaglen hatt rykte på seg for å ha et dårlig søk sammenlignet med andre drivende hunder. Derfor har det vært mye fokus på søket, og man har vel overkompensert når man forteller om søket til dagens beagler som visstnok søker opptil en kilometer i luftlinje. Jeg vil våge å påstå at beagler med søk på 500-1000 meter er ueffektive, og at det er en uønsket egenskap. Mine hunder jakter sammen med meg og jeg er fornøyd om søket er 200-400 meter- så lenge det er effektivt. De fleste terrengene man jakter i tillater ikke at hunden søker ut flere kilometer og får ut dyr så langt borte fra eier. Innenfor støvermiljøet er det heller ikke ønskelig at søket er mer enn maks 500 meter, så hvorfor skal man ønske at en beagle har et videre søk?

I forhold til loser så må man skille på losdyret da det er vanskeligere å jage hare fremfor rådyr, hjort og rev. Det henger sammen med at luktmolekyler som hundene skal finne og følge blir formidlet ulikt fra hare til rådyr, hjort eller rev. Når man jager rådyr, hjort eller rev så er det ikke uvanlig at losene er tapsfrie. «Tapene» man får i rådyr, hjort eller reve loser er fordi hunden ikke kommer frem (hoppet ned en fjellskrent, over en stri bekk eller gått i ur). Haren på sin side gjør mer krumspring med at den kaster og odder underveis i losen, og vanskeliggjør arbeidet for hunden.

Tapsfrie loser- jo mine hunder har også loser hvor det ikke er noterbare tap, men de er ikke dagligdags. De kommer gjerne når føret er godt eller for de av hundene som kamuflerer tapene med målbruk- såkalte løse hunder. Jeg har også en beagle som er svært effektiv på tapsarbeidet og ringer tapene raskt slik at det ikke blir noterbare tap. Men minuset med denne hunden er at han, som følge av sin effektivitet, ofte tar haren og det er ikke en ønskelig egenskap hos en jakthund.

Det snakkes om løse og ærlige hunder, og begrepene mikses rundt og brukes alt ettersom man har behov for det. Jeg har hørt om "ærlige hunder som blir så fortvilet over å ikke finne losdyret at de støter på foten". Eller man skylder på løpetid når hunden er løs. En kan vel undre seg over at noen alltid stiller på jaktprøver når hunden har løpetid, eller at hunden har mange løpetider i løpet av samme sesong? For hunder som skal jage rådyr er det faktisk ønskelig at hunden støter i fot slik at det blir et roligere opptak, og selv synes jeg det er greit om det kommer enkelte støt når hunden jobber på harefot. Da vet jeg at den har funnet noe som lukter interessant, og kan sette meg ned og vente på uttak. Det er et faktum at løse hunder får mer gratis enn ærlige hunder og derfor har er dette blitt en ønsket egenskap for mesterskapshunder.  Bakdelen er at man på sikt får hunder som er løse i både fot og tap, og det er vanskelig å skille hvorvidt losdyr er på beina eller ikke. På den andre siden er det ikke slik at trange hunder er bedre enn løse hunder. Alle har sine fordeler og ulemper. Men hvorfor ikke innrømme at hunden har målbruk i fot eller tap? Hunden blir ikke dårligere eller bedre av den grunn, men det er enklere å forholde seg til dette i videre avl om beagleeiere er åpne om hundens egenskaper.

Med utgangspunkt i sitt opphav som packhund, har beaglen rykte på seg for å ha et dårlig mål- det blir gjerne beskrevet som «beagle uling». Det forundrer meg derfor- ut fra det en kan lese på diverse forum- at så mange beagler er flertonig i sitt losmål? I henhold til jaktprøvereglene så kjennetegnes et flertonig mål ved at det kan høres ut som at det er to hunder som jager sammen. Hunden auser ut grove og lyse toner samtidig i losen. Det er svært få hunder som er ekte flertonige. Enkelte hunder kan være flertonig under (for den aktuelle hunden) optimale vitrings- og føreforhold, men kan være enstonig på andre føreforhold. En stor del av lossekvensene må foregåmed flertonig mål for å kalle hunden for flertonig. Hvis det flertonige målet kun forekommer i noen få minutter etter uttak / gjentak, for så å gå over i enstonig mål, er hunden å betrakte som enstonig. Er du i tvil om hunden har et flertonig mål, så er den sannsynligvis enstonig. Du er aldri i tvil når du hører en flertonig hund. (Kilde Dommerhåndboken, NHKF) Burde ikke vi være stolte over det målet beaglen i dag har, uten å føle behov for å fremstille det bedre enn det faktisk er?

Som beagle eiere og oppdrettere har vi et overordnet ansvar for hvordan vi fremstiller hunden. Vi er forbilder for de mange som skaffer seg beagle, og vi setter standarden for hvordan beaglen faktisk «er». Men hvordan kan vi gjøre det, om vi finner på unnskyldninger og ikke er ærlig i måten våre egne hunder framstilles på? Alle hunder har positive og negative sider, og skal man forbedre en rase blir man nødt til å se begge sider på en objektiv måte.  Hvilke egenskaper ønsker jeg å forbedre og hva ønsker jeg å beholde? En må være innforstått med det faktum at «min» hund ikke er standarden for rasen- det er alltid rom for forbedringer. Men for å kunne forbedre noe, må man være åpen for forandring.

Mvh Janne