Pocket Beagle

Tekst av Janne Sandbakken

I følge Engelsk historie var Pocket beagle svært populær da Dronning Elizabeth 1 regjerte i England mellom 1500 og 1600 tallet. Dronningens "syngende Pocket beagler" var viden beundret og svært verdsatt av deres eier. Mytene om at de var så små at de kunne bli båret i en hanske er nok noe overdrevet, men det er liten tvil om at hundene var svært små. Også Prins Albert hadde pack av Pocket beagler. Siden disse små hundene var så populære blant de konglige, ble det også populært blant datidens beagle oppdrettere å avle gode, små Pocket beagler.

Den Britiske Beagle klubben, som ble stiftet i 1890, hadde i sin rasestandard en spesiell paragraf som omhandlet Pocket beagler; "Pocket Beagles må ikke overstige ti inches (25,4 cm) i høyden. De er vanlige beagler i miniatyr, som bør oppmuntres dersom de har en tendens til å gi opphavet til utseende til slike små eksemplarer av rasen. De bør være kompakt og symmetriske, av ekte Beagle type og viser stor kvalitet og oppdrett. "

Den britiske rasestandarden ble utarbeidet av et antall harejakt entusiaster, som oppdrettet beagle hovedsakelig for dens egenskaper som jakthund. Utfra deres standpunkt er det sannsynlig at de følte det som nødvendig å referere til Pocket beagle og deres høyde da en kan anta at denne type beagle var en allment anerkjent og holdt variant av rasen.

I dag er det ingen referanser til Pocket beagle i rasestandarden for beagle. Det eneste som fremgår i standarden er at ønsket høyde ikke bør overstige 16 inches (40.6 cm) eller ikke bør være under 13 inches (33,02cm). I den amerikanske standarden for beagle har de delt inn rasen i to; Under 13 inches (33,02cm) og 13 til 15 inches. (33,02-38,10 cm)

J.H. Walsh, mer kjent som "Stoneheng" omtalte Pocket beaglene på følgende måte: "De mindre beaglene blir holdt utelukkende for kanin jakt, og et pack på 6, ikke høyere enn 9 inches (22,9 cm), vil ta igjen en kanin i løpet av 7 minutter. Hunder på denne størrelsen må være sterkt bygd for å komme seg gjennom de tykke buskene og arbeide kontinuerlig fra elleve til fire".

Følgende artikkel stod i Sportsman's Library på 1900 tallet; "Beagles som skal velges kan neppe bli avlet for små. Standarden på perfeksjon anses å være 10-11 inches, og sistnevnte skal være den maksimale høyden (27,94 cm). Ingenting kan være mer melodiøs og vakker enn å høre pygmé packet lose på en hare, og selv om det går forholdsvis senere vil god vitring gi haren liten sjanse til å flykte fra dem til slutt. "

Mr F.B. Lord, som oppdrettet Pocket beagle på 1900 tallet, uttalte følgende: "Utholdenheten til disse små hundene er beundringsverdig tatt i betrakning deres størrelse. Jeg har jaget hare og rev med dem, og selvfølgelig har det aldri endt i nærheten av at de har tatt dyret."

De mest kjente Pocket beaglene, var packet til Mr. Crane fra Dorset. "Stoneheng" beskrev packet på følgende måte: "Vi har sett dem på dager med kulde og dårlig vitring arbeide og fått opp kaninen, og jaget den på en slik ekstraordinær måte.... Mr Crane standard er 9 inches og hver enkelt hund er helt perfekt. Giant var kanskje den beste i packet, en sort, hvit og brun hund som hele tiden jobbet og aldri tok feil. En tispe ved navnet Ringlet, hadde de vakreste tegninger vi har sett. Damper, Dutchman og Tyrant var også flotte modeller."

Mr. Crane hadde en pocket beagle ved navn Damper, og hans mål var følgende:
Høyde: 9 inches/ 22,9 cm
Rundt brystet: 16 inches/ 40,6 cm
Over ørene: 12 inces/ 30,5cm
Lengde fra haletipp til nese: 2 feet, 4 inches/ 71,1 cm
Øye til nese: 2, 1/8 inches/ 5,41 cm

Pastor Thomas Pearce, bedre kjent som Idstone, beskrev Mr. Crane sitt Pocket pack på følgende måte: "De har aldri blitt fremhevet for deres utmerkelse i felten eller deres skjønnhet på utstilling". Idstone skal ha tilføyd; "Jeg så kun en hund som var forskjellig fra de andre, en liten sort og brun hund. Vi burde ha trukket den ved start, men da vi fikk se ham arbeid tilgav vi ham helt den iøyefallende fargen".

I 1892, to år før Mr. Crane døde, ble packet rammet av valpesyke og nesten hele packet døde. Distemperviruset som angriper hunder, er et morbillivirus, som er i slekt med meslingvirus. Særlig unge hunder og valper er utsatt, og smitten overføres via dråper når det smittede dyret hoster. Sykdommen sprer seg til benmargen, og undertrykker immunforsvaret. For ellers friske hunder, er viruset ikke livsfarlig, med medfører feber og dårlig allmentilstand. Hunden kan hoste, sikle, kaste opp, og få diarè. Viruset kan også angripe poter og nese, og gjøre disse harde (hardpad syndrome). Enkelte hunder kan utvikle nervesykdommer, som medfører spasmer og kramper. Det finnes vaksiner mot sykdommen, og viruset har problemer med å overleve i friluft, og kan ødelegges med desinfeksjonsmidler.

Mr. F.B. Lord hadde også et flott Pocket Pack, som han brukte både til jakt og utstilling. Hans mest kjente Pocket beagle var fra eget oppdrett; Kerswell Lollipop som ble født i 1898. Han vant to første priser på Richmond Utstilling i 1903. Denne lille hunden ble beskrevet som; "tricolor, mankehøyde 10 inches, smart utseende, perfekte ben, kort rygg og lavtsatte ører. Hans jaktegenskaper er eksellent" Det fortelles at Lollipop sammen med sin halvbror Warrior og en tispe ved navn Melodie, kom bort fra packet under jakt. Det sies at de fikk ferten av et rådyr og jaget dette 6 miles (9,65 km) over tøff og vanskelig mark tilbake til parken. De jaget i 1 time og 25 minutter- noe som ble sett på som en stor prestasjon av tre små hunder.

En bør nevne at Mr. Robinson aldri gikk ut i felten uten å bære på en spade. Hans Pocket pack var små nok til å følge kaninene ned i deres hull og ved noen tilfeller måtte de graves ut.

I 1897 ble flere Pocket beagle stilt på Crufts utstillingen. Blant annet ble Dolly, Dainty og Dot vist av Mrs. Chapman, mens Jarlen av Hopetun stilte en 8,5 inch tricolor hanne ved navn Latchkey.

Under 1 verdens krig forsvant de fleste pocket beaglene, og i 1920, når aktiviteten tok seg opp igjen, var Pocket beagle en sjeldenhet. I 1930 forsøkte Mr. Daglish å få tak i en Pocket beagle. Han annonserte i hundeblader, og hans søken førte han til en to år gammel tispe som han kjøpte. Tispa var avkom etter Marquis de Linlithgow's Hopetoun sitt pack av små beagler, og Mr. Daglish beskrev henne som det beste han hadde sett av beagle på den størrelsen. Hun var virkelig en beagle i miniatyr. Tispen målte 9,5 inches, hadde vakre tricolor tegninger, nydelig hode og uttrykk. Dessverre ble Mr. Daglish sine planer om å avle på henne aldri noe av, da han ikke lykkes med å finne en passende hannhund til henne. Mr. Daglish mener at tispen var det siste i sitt slag, da hun døde i 1935 og at Pocket Beagle var en utdødd rase.

I dag finner man såkalt "Pocket beagle" i America- disse beaglene er hovedsakelig avlet frem fra jakthunder, men noen oppdrettere arbeider også med å kombinere jakt og utstillingshunder. Disse Pocket beaglene er ikke avkom etter Pocket beaglene som fantes på 1500-1900 tallet, men resultater besvisst avl på små individer kombinert med innblanding av andre miniatyr raser. Ofte vil man se at disse hundene ikke minner særlig om beagle- slik vi kjenner til den-og hden har ofte andre fargekombinasjoner som ikke er lovlig her i Norge. Ofte selges disse hundene uten stamtavle- da man ikke kan dokumentere dens bakgrunn. Jeg har skrevet litt mer om pocket beagle

HER