BEAGLE OG JAKT: Beagling

Beagling

Tekst av Janne Sandbakken

Beaglen har sin opprinnelse fra England- der den er brukt som harehund. Jaktformen i England kalles Beagling, og kan best beskrives som jakt på hare til fots med et pack med beagler. Det vil si at man slipper hundene i store slipp med et 20 talls hunder om gangen, mens jegerne følger jakten til fots. Den har enkelte likheter med revejakt ved at hundene jakter hovedsakelig etter duft fremfor syn, men det brukes ikke hester under jakten.

 

Det er vanlig at det er 25-30 hunder i kennelen som brukes på pack jakt to dager i uken. Det er vanlig å telle hundene i par (to av gangen) da det er raskere å telle to på

en gang. Særlig hensiktsmessig er dette når en skal se at alle hundene er tilstede under jakt. Derfor blir packene betegnet med tall- et pack på 71/2 couple vil si 15 hunder. En beagle blir først introdusert for jakt i pack når den er 18 måneder gammel, og blir brukt til jakt i cirka 8 sesonger etter det.

 

Selve jakten følger et bestemt mønster og er nesten et ritual. På vei ut i terrenget følger hundene lederen- The Master- og det er ganske imponerende at et 20 talls hunder følger lederen uten å være kopplet. Det viser noen av de gode egenskapene hos beaglen- den er lett mottakelig for dressur. Under selve jakten skal hundene søke ut i umiddelbar nærhet av "The master", og når haren er på beina skal packet følge haren mens de loser. Man er opptatt av at hundene jobber sammen og individualister som stikker seg ut blir fjernet fra packet. Det er "Huntsman" som trener hundene og gir dem den daglige mosjonen. Til å hjelpe seg har han to "Whippers-in". Disse går på hver sin side av packet under jakten. Under selve jakten er det anledning for andre å delta- disse er ofte medlemmer av "hunt'en" og betaler en årlig avgift som blant annet dekker driften av kennelen.

 

I England har flere av de berømte kostskolene egne beaglepack, og det er elevene som har ansvar for det daglige stellet av hundene. Beagling ble forbudt i England og Wales i 2004. I dag blir fortsatt Beagling praktisert, men haren byttet ut med mennesker som packet finner og følger. Beagling sesongen starter i midten av oktober og varer frem til mars- hovedsakelig arrangeres jakten på lørdags ettermiddager, samt en ettermiddag midt i uken. I 2009 finnes det 62 beagle pack i England.

I England er det et klart skille mellom packbeagler og øvrige beagler. Beaglene i packene i England stambok føres ikke i den Engelske Kennelklubben, men i Association of Masters of Harriers and Beagles (AMHB). Det er en organisasjon bestående av en liten, eksklusiv medlemsmasse som ble stiftet i 1891.

 

Pack beagler har ikke anledning til å stilles på Kennelklubbens hundeutstillinger (inkludert Cruft's) i England. Det er egne utstillinger hvor packhundene bedømmes- blant annet Peterborough utstillingen.

Packbeaglen som er avbildet ved siden av er Old Berkeley Famous'02. Han ble BIS på Peterborough i 2008 og er Dog Hound Champion.

 

Hundene som stiller på "Pack" utstillinger ikke blir målt på samme viset som det gjøres ved "vanlige" hundeutstillinger. Packbeaglene skal være fra 14 til 16 inches- det vil si fra 35,6 cm til 40,6 cm. På utstillingsområdet er det oppstilt en bukk som måler maks høyde, dvs 40,6 cm og hundene plasseres i bukken for å avgjøre om de er innenfor kriteriene.

 

Rasestandarden for Beagle, som vi må forholde oss til, blir utarbeidet i rasens hjemland- England. Det er nærliggende å anta denne tar utgangspunkt i packbeagle sitt eksteriør, og at det er dermed var utarbeidet av AMHB. Men dette stemmer ikke da det er den Engelske Kennelklubben

som har utarbeidet rasestandarden for Beagle. Som det fremgår på bilet av Old Berkeley Famous'02 ovenfor er store forskjeller fra den beaglen vi kjenner i Norge. Packbeaglene er lettere og har et mer snipete utseende. Det finnes selvfølgelig individuelle forskjeller blant packbeaglene- på lik linje som våre Nordiske Beagler.


Association of Masters of Harriers and Beagles anbefaler ikke å anskaffe en packbeagle som familiehund/kjæledegg da dette er en hund som er avlet, gjennom mange generasjoner, som jakt og pack (flokk) hund. De er derfor ikke egnet som familiehund.

 

Pack beagle kontra Nordisk beagle

Når man snakker om beagle er det viktig å ha i bakhodet at rasen i utgangspunktet er en såkalt packhound; det vil si en hund som primært jager i flokk.(se over) Beaglen som "alenedriver" på hare og rådyr er, i likhet med dachshunden, først og fremst en svensk oppfinnelse. Svenskene var de første til å importere rasen – to beagler ved navnet "Jack" (nr44) og "Dolly" (nr45) ble stilt på en svensk kennelklubbutstilling allerede i Göteborg i 1891. Litt off topic: "Jack ble født i Hull i 1888. Både "Jack" og "Dolly" ble solgt til P. Erlandsson for 150 kr hver. Det var nabolandet Sverige som viste vei, selv om norske oppdrettere også står bak en lang rekke engelske importer i senere år. Både i Norge, Sverige og Finland har målsettingen hele tiden vært å utvikle rasen til en dyktig drivende hund til hare-, rådyr- og revejakt. Både losføring og søk var de første årene preget av rasens bakgrunn som packhund, noe som ikke akkurat setter individualitet og et bredt spekter av egenskaper i høysetet. Men mye har skjedd de siste 40-50 årene og i dag er beagler av skikkelig nordiske jaktstamme utmerkede jakthunder.

 

I forhold til søket hos beaglen blir det forventet at packbeaglen skal søke ut i nærheten av lederen, mens vi i Norden ønsker at beagle skal slå godt ut og gjerne være borte 20-40 minutter i sin leting etter viltet. Dette er egenskaper som ikke blir verdsatt i England, og hunder som viser for mye egen vilje blir tatt ut fra packet og blir ikke brukt i avl. Dette er sannsynligvis en av grunnene til at den største svakheten hos den Skandinaviske beaglen er søket- som er for lite sammenlignet med andre drivende hunder.

 

I packet er den enkelte hund sin losføring ikke av betydning- den hunden som følger flokken blir mer verdsatt selv om losføringen er dårlig og sparsom. I og med at det er mange hunder som loser samtidig vil en likevel kunne høre hvor jakten driver fram. På 50 tallet hadde beaglen et dårlig rykte på seg for å være "uler", og dette ryktet følger fremdeles den Nordiske beaglen til tross for at det bevist har blitt avlet for å unngå dette. I dag er "beagleuling" et fenomen som sjeldent forekommer blant våre beagler.